Ondskapens problem

En av Guds egenskaper er den grenseløse godheten; Gud sies å være grenseløst godhjertet og kjærlighetsfull. Men dette er meget vanskelig å forsvare, spesiellt hvis vi snakker om den bibliske guden. Gamle testamentet beskriver en meget ond gud som dreper og torturerer alle som ikke følger hans vilje, og er full av historier om krig, massakrer og mord på menn, kvinner og barn. Mange teologer vil helst ikke identifisere gamle testamentets Jehova med den gud som presenteres i nye testamentet. Nye testamentets gud er full av barmhjertighet og kjærlighet. Men også denne påstanden er vanskelig å forsvare. Den gamle guden var grusom, men han begrenset sin elendighet til dette livet. Den nye guden forlenger sin elendighet til evigheten. I nye testamentet truer Jesus de troløse med evig tortur, og man kan undre hvordan helvetet er forenbart med oppfattningen om en godhjertet og kjærlighetsfull gud. Hvis Gud er allvitende har han full kunnskap om hvert menneskes skjebne, noe som innebærer at mange mennesker blir født kun for å lide i helvetet.

Hvorfor fins det ondskap i en verden som er skapt av et godhjertet vesen som dessuten er allmektig? Hvorfor fins det sykdommer og naturkatastrofer som dreper tusenvis av mennesker i en verden som Gud har ansvaret for? Dette dilemma kalles ondskapens problem, eller teodicéproblemet, og innebærer følgende: Hvis Gud ikke vet at ondskapen eksisterer er han ikke allvitende. Hvis Gud vet at ondskapen eksisterer men ikke kan hindre den er han ikke allmektig. Hvis Gud vet at ondskapen eksisterer og kan hindre den men ikke ønsker det er han ikke god. Altså; hvis Gud er allvitende og allmektig kan vi konstatere at han ikke er god og kjærlighetsfull. Ondskapens eksistens uteslutter denne muligheten.

Visse teister skylder på et vesen som kalles Satan, men dette er meningsløst, for hvis Gud er allmektig kan ikke engang Satan hindre Guds ønsker. Og visse påstår at ondskapen egentlig ikke eksisterer; at det som kalles ondskap bare er mangel på godhet, på samme måte som man kan si at sykdom er mangel på helse, men dette løser ikke problemet. Å kalle problemet mangel på godhet istedenfor ondskap innebærer ikke at problemet ikke lenger eksisterer. Et allmektig vesen som tillater mangel på godhet kan ikke være grenseløst god. Å forsøke å løse problemet med påstanden at ondskapen ikke eksisterer resulterer bare i at man ugyldiggjør begrepene godhet og ondskap. Godhet og ondskap er motsattser, og en god handling er det motsatte av en ond handling. Hvis begrepet ondskap er ugyldig er også begrepet godhet ugyldig, og da blir det meningsløst å si at Gud er god. Og hvis ondskapen ikke eksisterer blir det også meningsløst å snakke om synd.

Et forsøk på å frita Gud fra ansvaret for ondskapen er påstanden at ondskapen er en konsekvens av menneskenes frie handlinger. Den frie viljen gir menneskene muligheten til å velge onde handlinger istedenfor gode, og ansvaret for disse handlingene ligger hos mennesket. Men dette løser ikke problemet. Mennesket har ingen fri vilje hvis Gud er allvitende. Dessuten er det meningsløst å snakke om å handle i konflikt med et allmektig vesens ønsker. Det kan ikke finnes noen hindringer for den allmektige, ingenting som hindrer Guds vilje. Vi må derfor formode at verdens tillstand er akkurat slik som Gud vil at den skal være. Hvis Gud er allmektig og vil at ting skal være annerledes kan ingenting være et hinder for dette, ikke engang menneskets frie vilje. Og hvis Gud er allvitende skapte han mennesket med full kunskap om menneskets alle tenkbare handlinger, og derfor må vi formode at Gud ønsker onde handlinger.

Kriminelle handlinger blir begått av mennesker som Gud har skapt, og dem som blir utsatt for dette er uskyldige offer som ikke kan holdes ansvarlige. Vi må derfor anta at det fins uskyldige offer fordi Gud ønsker uskyldige offer. Hvis en allmektig gud ikke vil ha uskyldige offer kan det ikke eksistere noen uskyldige offer, og Gud fremstår derfor som et umoralsk og ondt vesen med kosmiske dimensjoner. Det er meget underlig at et sånt vesen kan kalles godhjertet. Et vanlig svar på dette er at Gud belønner de gode og straffer de onde i et liv etter døden, og på denne måten skaper rettferdighet. Men ifølge bibelen hamner alle som ikke tror på Gud i helvetet, og i så fall straffer Gud også gode mennesker, for det fins gode mennesker som ikke tror på Gud. Og hvis all urettferdighet skal rettes til i et annet liv har ikke Guds godhet noen mening i vårt nåværende liv. Og selv om vi ser bort fra disse problemene er den frie viljen fortsatt et utillstrekkelig argument fordi det kun gjelder konsekvensene av menneskets handlinger. Det fins sykdommer og naturkatastrofer som menneskene ikke har kontroll over. Hvis Gud har skapt verden har Gud også skapt sykdommer og naturkatastrofer, og han må derfor ta ansvar for dette. Hvis Gud er allmektig og styrer verden er det Gud som bestemmer at folk skal dø av sykdommer, ulykker, jordskjelv og oversvømmelser. Og alle religionskriger er også et argument mot Guds godhet. Hvorfor fører gudstro til krig hvis Gud er god?

Til tross for alle argumenter er ikke teistene villige til å akseptere at deres gud ikke er god. Det virker som om Guds godhet kan forenes med alle tenkbare hendelser. Vi bedømmer mennesker etter deres handlinger, men vi får ikke bedømme Gud på samme måte, og Gud er i prinsipp immun mot å bli bedømt som ond. Gud er god per definisjon. Dette er et konkret eksempel på teistisk ”tankevirksomhet”. Teistene har bestemt seg for å forsvare en oppfattning uansett om den er korrekt eller ikke, og dette fører til absurde resonemang. Forsvaret består av å forvrenge og feiltolke alle motbevis for å oppfylle ønskede spesifikasjoner. Når teistene til slutt blir trengt inn i et hjørne påstår de at menneskene ikke kan forstå den virkelige meningen med Guds godhet, for Guds veier er uransakelige. Vi forsikres om at Gud har evnen til å se det i en større sammenheng, og at det som ser ut som ondskap alltid er til det beste. Men det duger ikke å presentere godhet som en av Guds egenskaper for så å påstå at vi ikke kan forstå denne egenskapen. Hvis Guds godhet er uransakelig kan vi ikke vite at Gud er god, for det uransakelige er det ufattelige. Og at Gud har motiv vi ikke forstår forklarer ingenting.

For å vite at Gud er god må vi godta at menneskene har evnen til å skille mellom godhet og ondskap, og derfor kan vi ikke løse ondskapens problem med påstanden at mennesket ikke forstår hva som er virkelig godhet. Og for å vite at Gud er god må Gud sammenlignes med en norm for godhet som er uavhengig av Gud, men dette er umulig hvis det er Guds vilje som er normen. Dette innebærer at hvis Gud er god per definisjon blir det meningsløst å snakke om Guds godhet. Godhet må baseres på en annen norm en Guds vilje, og noe kan ikke defineres som godhet bare fordi Gud har ansvaret for det. En menneskelig norm er den eneste meningsfulle rettesnor vi har, og virkelig godhet kan kun være noe som fremmer og bevarer livet. Hvis den menneskelige normen for godhet er ugyldig er også Guds påståtte godhet ugyldig, for da kan vi ikke vite at Gud er god. En guddomlig norm er en uransakelig norm, og da har ikke begrepet godhet noen mening for mennesket. Å si at godhet kan forenes med alle tenkbare katastrofer og lidelser er å ugyldigforklare begrepet godhet.

Ref: George H. Smith: The Case Against God (kapitel 3)

“If man cannot pass correct moral judgments, he cannot validly praise or condemn anything – including the Christian God. To exclude God from the judgment of evil is to exclude him from the judgment of good as well; but if man can distinguish good from evil, a supernatural being who wilfully causes or permits the continuation of evil on his creatures merits unequivocal moral condemnation.” – George H. Smith