Teismen er irrasjonell

Konflikten mellom ateismen og teismen er en konflikt mellom det naturlige og det overnaturlige, mellom det forklarlige og det uforklarlige. Resultatet blir en uungåelig konflikt mellom vitenskap og teologi. Visse teologer påstår at denne konflikten ikke eksisterer, men det fins en dyp motsettning mellom disse to disipliner når det gjelder deres grunnleggende teorier. Vitenskapens mål er å gjøre virkeligheten begripelig, men teologien må overbevise oss om at en del av virkeligheten ikke kan begripes, for ellers kan vi konstatere at Gud ikke fins. Vi vet med sikkerhet at Gud ikke fins i den delen av virkeligheten vi har kunnskap om, og i takt med at vitenskapen gir oss ny kunnskap uten å finne en gud blir det vanskeligere og vanskeligere å forsvare gudstroen. Vitenskapens utvikling resulterer i at det blir mindre og mindre plass for teologien, og vitenskapen er derfor teologiens fiende. Men konflikten mellom vitenskap og teologi er en konsekvens av en mere grunnleggende konflikt; konflikten mellom fornuft og tro. Fornuft og rasjonalitet har alltid vært en trussel mot religionene, selv om visse teologer avviser dette. Teismens historie er full av vold, tvang og maktmissbruk, og motivet for dette har vært å eliminere religionens motstandere. Hvorfor har det vært nødvendig å bruke tvang for å forsvare teistiske oppfattninger? Hvis fornuft og rasjonalitet ikke er en trussel mot religionene, hvorfor har teismen undertrykt den frie vitenskapen med hjelp av tvang? Hvorfor har teokratiske land med en sterk statsreligion begrenset yttringsfrihet? Svaret er åpenbart og avslørende: Teologenes teorier kan ikke overleve en kritisk granskning, og uten evnen til å konkurrere med andre teorier har teologien strevet etter å oppnå et filosofisk monopol med hjelp av statsmakten. Teismens blodige historie er et resultat av konflikten mellom fornuft og tro, og viser at teologene har forstått at fornuft og rasjonalitet er en trussel mot gudstroen.

Et rasjonellt menneske forsvarer sine idéer med logiske argumenter, og behøver ikke bruke tvang for å få folk til å akseptere sine idéer. Logikk er ikke-motsigelsefull identifikasjon av virkeligheten, og å rasjonellt forsvare en oppfattning er å vise at den ikke er i konflikt med logikkens lover. Fornuft og rasjonalitet krever ikke at alle deler av menneskets kunnskap må være sikker eller utesluttes fra ytterligere granskning, men at graden av sikkerhet må være i samsvar med tillgjengelige bevis. Å rasjonellt demonstrere en oppfattning er å vise at den fortjener akseptanse i følge en rasjonell og logisk standard. Teistene er iblant tvunget til å erkjenne fornuftens overlegenhet for å unngå at deres meninger blir altfor absurde, og det er da de omdefinerer sin religion. Men en revidering av teologien kan ikke forene fornuft og gudstro fordi disse er i grunnen uforenlige. Alle forsvar av gudstro er avhengig av en forminskning av fornuftens kapasitet. Å begrense menneskets fornuft er en nødvendig ingrediens i troen; det er dette som gjør gudstro mulig. Fornuft og religiøs tro er motsattser, to gjensidig utesluttende termer, og kan ikke samtidig brukes som grunnlag for en oppfattning. Tro i religiøs mening innebærer å tro blint uten hensyn til om det man tror kan bevises eller ikke, og dette er det motsatte av fornuft. Blind tro er en forutsettning for teismens eksistens fordi det er umulig å vite noe om det overnaturlige. Og blind tro er alltid ufornuftig; det innebærer å ikke bruke sitt fornuft. Derfor er det umulig å forsvare gudstroen uten å angripe menneskets fornuft. Troen må fortrenge fornuften og forståelsen for å skape plass til Gud. Teistene har altså inget annet valg; en teist som vil forsvare sin gudstro må angripe menneskets fornuft. Hvis fornuft og rasjonell tenking kan forklare alt har ikke troen noen funksjon. Dette forklarer hvorfor dem som forsvarer gudstroen alltid henviser til fornuftens begrensninger og presenterer troen som et likeverdig alternativ. Teistene vil at oppfattninger som ikke kan demonstreres rasjonellt skal bli godtatt som akseptable argumenter fordi det er umulig å bevise Guds eksistens. Derfor må de forsvare oppfattningen at blind tro er en måte å oppnå kunnskap på.

Teister som påstår at de forsvarer fornuft og rasjonalitet er ofte meget subtile i sitt angrep på fornuften. De innrømmer at fornuft gir mennesket kunnskap om virkeligheten, men at en del av virkeligheten ikke kan oppfattes av vårt fornuft. Fornuft og rasjonell tenking er bra så langt det går, men det er begrenset. Og her gjør troen sin entré! Gudstro påkalles der fornuft og rasjonalitet ikke rekker til, og troen presenteres da som et supplement til menneskets fornuft, og ikke som fornuftens fiende. Men dette innebærer å skape rom for troen med hjelp av å krympe forstandens rekkevidde. Hvis vi kan forstå alt med hjelp av vårt fornuft er behovet for tro eliminert. Troen forsøker å fylle et vakuum som vårt fornuft angivelig etterlater seg, og dette innebærer at en begrensning må legges på fornuften for å skape behovet for tro. Her ser vi tydelig den kritiske rolle som det uransakelige spiller for å fremme troen. Det uransakelige er et område vårt fornuft ikke kan inta; det er reservert kun for troen. Å overgi denne agnostisisme er å overgi troens funksjon fordi det gjør troen overflødig. Det er derfor fornuft og religiøs tro ikke kan forenes. Troen er avhengig av det uidentifiserbare og uforståelige – det som vårt fornuft ikke kan oppfatte – for å overleve. Dette innebærer faktisk at agnostisisme er en forutsettning for gudstro. Uten det overnaturlige, uransakelige og uidentifiserbare fins det ingen plass til Gud.

At fornuft er gudstroens fiende illustreres klart og tydelig i bibelen. Budskapet er soleklart; fokuseringen på blind tro og lydnad gjennomtrenger hele bibelen. Troen må være blind hvis det vi skal tro på ikke eksisterer, og fornuften må hindres for at folk ikke skal forstå at gudstro er meningsløst. Det fins ingen rasjonelle måter å forsvare teismen på, og derfor er fokuseringen på blind tro helt avgjørende for teismens overlevelse. Men hvis det ikke fins en rasjonell grunn til å akseptere en oppfattning kan ikke tro heller gi oss noen grunn. Å si at vårt fornuft er begrenset er derfor ikke et gyldig argument for gudstroen. Det du ikke kan vite med hjelp av ditt fornuft kan du ikke vite med hjelp av tro heller! Teismen er så full av absurditeter at det er umulig å fremstille den på en fornuftig måte. Men teistiske oppfattninger blir ikke mindre absurde med hjelp av tro. Troen opphever ikke selvmotsigelser og absurditeter; den gjør det mulig å beholde oppfattninger som er motsigelsesfulle og absurde. Gudstro gjør det vanskeligere å vite hva som er sant, for gudstro leder oppmerksomheten bort fra virkeligheten. Alle som forsvarer teismen – troen på det overnaturlige – forsvarer også det irrasjonelle – troen på det uidentifiserbare. Teismen er derfor et angrep på menneskets evne til å forstå virkeligheten.

Universell skeptisisme er oppfattningen at kunnskap er umulig, eller at kunnskap aldri kan være sikker, og teistene bruker skeptisismen som argument for å lettere kunne undergrave menneskets fornuft og rettferdiggjøre sin gudstro. Men den universelle skeptisismen er lett å avvise. Hvis kunnskap er umulig kan vi ikke vite at kunnskap er umulig. Og hvis all kunnskap er usikker kan vi ikke vite med sikkerhet at all kunnskap er usikker. Den universelle skeptisismen er altså motsigelsefull. Det innebærer å fremstille som sannhet en påstand som avviser menneskets mulighet til å vite hva som er sant, og dette er en selvmotsigelse. En universell skeptiker kan ikke argumentere for sin påstand fordi kunnskap er en forutsettning for alle argumenter. Å påstå at mennesket ikke kan oppnå sikker kunnskap er å undergrave sin egen troverdighet. Universell skeptisisme er helt enkelt et absurt standpunkt. Kunnskapens eksistens kan aldri motbevises, for alle gyldige argumenter krever at vi har kunnskap, og hvis du vil at folk skal akseptere dine argumenter må du utgå fra at det er mulig å oppnå sikker kunnskap. Det er legitimt å spørre; ”hva kan mennesket vite?” og ”hvordan oppnår mennesket kunnskap?” Men det er ikke legitimt å spørre; ”kan mennesket oppnå kunnskap?” For å kunne stille et spørsmål må vi først ha kunnskap, og for å kunne svare på spørsmålet må vi også ha kunnskap. Alle argumenter mot menneskelig kunnskap er derfor en selvmotsigelse. Vi kan aldri bevise noe uten å bruke vårt fornuft, og derfor er det umulig å bevise at vårt fornuft ikke duger. Å forsøke å bevise at menneskets fornuft er ugyldig kan sammenlignes med et menneske som forsøker å se klart og tydelig at alle mennesker er blinde. At mennesker kan gjøre feil betyr ikke at vi ikke kan oppnå sikker kunnskap. En del av vår kunnskap er usikker, men det er mye vi vet med sikkerhet, og etter hvert som vitenskapen gjør fremskritt får vi mere og mere sikker kunnskap.

Dette innebærer ikke at det alltid er feil å være skeptisk. Faktum er at teistene ikke er tillstrekkelig skeptiske til gudstroen; de tror blint på sin gud. En sunn og rasjonell skeptisisme innebærer at man ikke aksepterer hva som helst uten verifikasjon eller logisk sannsynlighet. Å blint akseptere alt er å være lettlurt. Men å iblant være skeptisk er ikke det samme som universell skeptisisme. Teistene henviser til den universelle skeptisismen som en motreaksjon til agnostiske argumenter mot teismen. Universell skeptisisme innebærer at ateister er like avhengig av tro som teistene, for hvis ingen kan oppnå sikker kunnskap er alles meninger bare en tro. Når ateistene protesterer mot gudstroens irrasjonalitet kan teistene henvise til skeptisismen og påstå at ateistene har samme problem, men at ateistene tror på fornuft og vitenskap istedenfor Gud og det overnaturlige. Men selv om ateister iblant er avhengig av å tro kan ikke ateismen reduseres til samme nivå av irrasjonalitet som gudstroen. Å tro er ikke alltid irrasjonellt; dette er avhengig av hva man tror på. Det er ikke irrasjonellt å tro på noe hvis man har rasjonelle grunner til å tro at det er sant. Rasjonell tro innebærer å tro på noe som ikke er i konflikt med naturens og logikkens lover, d.v.s. tro som er understillt den logiske og rasjonelle tenkingen. Irrasjonell tro er å tro blint uten hensyn til virkeligheten og logikkens lover, og det er dette det innebærer å være dogmatisk. Og troen på en overnaturlig og uransakelig gud kan ikke være noe annet enn en blind og dogmatisk tro.

Filosofiens og vitenskapens oppgave er å finne ut hva som er sant, og ikke å forsvare en bestemt oppfattning till enver pris. Teologene har derimot bestemt seg for å forsvare en oppfattning uansett om den er korrekt eller ikke, for det er dette som er teologiens oppgave. Teologi er læren om Gud, og teologien må derfor forsvare oppfattningen at det fins en gud. Hvis Gud ikke eksisterer er teologi meningsløst, og for å rettferdiggjøre sitt yrke må teologene forsvare Guds eksistens. Og for å forsvare Guds eksistens må teologene konstruere falske argumenter, for det innebærer å forsvare en oppfattning som i grunnen ikke kan forsvares. Problemet er at religiøs tro som metode for å oppnå kunnskap er totalt ugyldig, og derfor er alle argumenter som baseres på gudstro ugyldige. Kun når ens meninger er uforsvarbare – og man vil beholde sine meninger til tross for at de er uforsvarbare – er blind tro nødvendig. Uansett på vilken måte teistene fremstiller sin gudstro på kan de ikke unngå gudstroens irrasjonelle natur. Meninger basert på blind tro er meninger uten rasjonelle rettningslinjer, og dette er irrasjonalitetens grunn. Denne grunnleggende irrasjonalitet innebærer at troen aldri kan redde gudsbegrepet eller religionenes påståtte sannheter. Teismen er irrasjonell på et helt grunnleggende nivå fordi selve gudsbegrepet er ugyldig. Et rasjonellt og fornuftig menneske aksepterer ingen begreper som ikke kan defineres på en logisk måte, og uansett hvor mye vi analyserer teismens gudsbegrep er dette begrepet ulogisk og meningsløst. Hvis en oppfattning er i konflikt med logikkens lover vet vi at den er falsk, og det fins ingen logikk i oppfattningen om et overnaturlig og uransakelig vesen som er allmektig og allvitende. For å tenke meningsfullt må begrepene være meningsfulle, og alle meningsløse begreper undergraver derfor menneskets fornuft.

Å kreve at en oppfattning skal aksepteres uten fornuft og logikk er å kreve at den skal aksepteres uten tankevirksomhet og uten verifikasjon. I alle valg mellom å akseptere en påstand eller ikke er rasjonell og logisk tenking den eneste metoden som duger. De eneste alternativene til å tenke fornuftig er å tenke ufornuftig eller å ikke tenke i det hele tatt. Logikkens lover er en grunnleggende forutsettning for alle meningsfulle begreper, all meningsfull tenking, og all meningsfull kommunikasjon. For å motbevise logikkens lover må vi bruke dem, og derfor er det umulig å motbevise dem. Logikkens lover er en forutsettning for forståelse, og derfor må vi akseptere dem for å kunne tenke og kommunisere meningsfullt. Vi har altså ikke noe annet valg enn å akseptere logikkens lover; de er selvklare og sanne, og tro har ingenting med saken å gjøre! Hvis vi vil oppnå kunnskap må vi respektere den metode som gjør kunnskap mulig; rasjonell og logisk tankevirksomhet. Teistene kanskje mener at dette er for restriktivt, men det er ikke ateistene som har bestemt at det må være sånn; det er virkeligheten.

Ref: George H. Smith: The Case Against God (kapitel 4-6)

“Faith is required only if reason is inadequate; if reason is not deficient in some respect, the concept of faith becomes vacuous. The Christian creates the need for faith by denying the efficacy of reason. Without this element of denial, faith is stripped of its function; there are no gaps of knowledge for it to fill. If reason is comprehensive, if no sphere of reality is exempt from its scrutiny, there are no grounds on which to posit faith as an alternate method of cognition. If reason can tell us anything there is to know, there is no longer a job for faith. The entire notion of faith rests upon and presupposes the inadequacy of reason.” – George H. Smith

“If reason is declared fully capable of understanding all facts, if no aspect of existence is decreed “off-limits” to man’s mind, the need for faith is eliminated. Like air rushing in to fill a vacuum, faith rushes in to fill the void allegedly left by reason. A harness must be placed on reason to manufacture the need for faith. If reason is released from its bondage, faith is its first—and only—victim. Here we see the critical role of the “unknowable” in perpetuating the Christian scheme of faith. The unknowable is where reason cannot tread; it is the sole province of faith. To relinquish this agnosticism would be to abandon the epistemological function of faith by rendering the concept of faith superfluous and vacuous. This is why reason and faith are incompatible. Faith depends for its survival on the unknowable, the incomprehensible, that which reason cannot grasp.” – George H. Smith